Når dugnadsfolket mistet farten

Lenge kunne vi skimte et romantisk skjær over fellesskapet, den såkalte dugnadsånden.

Innlegg Dagsavisen 08.02.22
08.02.202219:43 Siri Spillum

Vi var alle med, vi forsto, vi heiet på, og vi aksepterte at slik måtte det være. Vi var et godt team, og vi var liksom beskyttet. Men, som i de fleste dugnader, så må noen betale så mye mer enn andre. Mens enkelte går hjem etter «å ha raket litt løv», tvinges andre til å fortsette non stop over 2 år med de aller tyngste oppgavene. Var det egentlig en dugnad, eller var det noe vi ble fortalt, noe vi skulle pynte oss med? 

«Vinn eller tap med samme sinn!»
Hvilket lodd fikk du? Fikk du ett hvor det sto at du måtte stenge dørene, at markedet var stengt, at du måtte kansellere eller utsette oppdrag? Kjennes det som om du er fratatt retten til å være en samfunnsborger og tjene til livets opphold? Kanskje er du konsulent, coach eller rådgiver innen ulike felt. «Sorry», da er du nok en av de som ble tvunget i kne forkledd bak en dugnad.

«Piske en død hest»
Vi har nok vært mange som har pisket og pisket i håp om at det skal bli liv i hesten. Har du jobbet med lederutvikling, kunderådgiving eller har som jobb å få ting til å skje, har du kanskje, som meg, sittet med en haug med avtaler i innboksen – men så har de blitt skjøvet på. En kalenderavtale har blitt til et «kanskje neste måned». Og så har vi sittet der med ideene som skulle drive bedriftene framover – og måttet se kalenderukene passere. Innerst inne har vi skjønt at dette «kanskje» blir en fjern drøm, pakket inn i munnbind og restriksjoner.

Ingen flere serier å se
Line mistet sine oppdrag omtrent over natten da pesten invaderte Norge. Etter noen måneder var sparepengene brukt opp, og troen på gjenåpning dalte. Hun kontaktet den ene kunden etter den andre; «ring oss senere» og «newbiz» var totalt utelukket. Hun så «Emily in Paris, Ozark, og en hel haug av andre serier, gode som dårlige, det var liksom det samme. «Det kunne like godt regne!» Hun brettet opp ermene av og til. Hun opplevde et snev av håp. Vel, det varte bare i korte øyeblikk, og da så hun på TED, før det forsvant, håpet altså.
«Hvordan er det med deg Line?» Hun mislikte å bli spurt, å bli minnet på at hun ikke har lov til å bidra, til å være flink, til å arbeide. Mens det regnet som verst spinnet tankene; «tenk og heller hatt en jobb i staten - de kan jo bare rake løv!»  

Serier var sjekket, ingen igjen, og egentlig heldigvis. Så hva nå? Det sies at det blir som før. Kan hun virkelig slippe tvilen og tro at dugnaden snart er over! Jobbene står fremdeles ikke i kø, det får hun ikke gjort så mye med. Det hun kan få gjort noe med er sin egen innstilling til å holde seg oppe, til å motivere seg selv.

Og mens Line venter på nye post-pandemiske oppdrag, kan hun også gjøre flere grep:

  • Meditere – hyppige mentale nullstillinger som der og da gir blanke ark
  • Lese seg opp – til inspirasjon og ny innsikt
  • Selvdisiplin – definerte oppgaver som bare skal gjøres innenfor faste rammer
  • Holde kroppen shipshape – da er i alle fall noe i flyten
  • Gjøre dagligdagse hyggelig ting – holder stress og tankespinn lettere unna
  • Håp og tro – noe å lene og strekke seg etter

Er du en bedriftseier eller leder som har gått på sparebluss og kjent hvordan kreftene har sivet ut de siste månedene? Du er ikke alene. Svært mange av mine lederklienter forteller denne historien. Det har vært monotont. Folk de leder, har vært utmattet. Omstillinger som var satt i gang, har stoppet opp. Nå virker det som om mange av dem tror at de selv skal flytte fjell – alene.

Gjenåpning
Da er det tid for å kontakte Line – eller en av de andre mange pådriverne, vi som løfter, råder, pusher, motiverer og skaper ny dynamikk i bedrifter og ledergrupper der ting har stoppet litt opp.

NB! Jeg vil på ingen måte ta ifra noen troen på dugnadsånden. Men, det er lov å stille deg spørsmålet til hvilken pris!

Av Coach og forfatter Siri Spillum

Frivillige hender